WARNING! This is NOT an earthcache!

Granitt er en svært vanlig magmatisk dypbergart. Den er grovkornet, og består i hovedsak av mineralene kvarts, kalifeltspat (ortoklas- eller mikroklinperthitt) og natriumrik plagioklas.

Sammensetning og inndeling
I vid betydning av ordet medregnes også alkalifeltspat-granitt og granodioritt til granittene (kvartsinnholdet utgjør 20–60 prosent av de felsiske mineralkomponentene), men i den egentlige granitt skal plagioklas utgjøre 10–65 prosent av det totale feltspatinnholdet. Granitter i vid forstand kalles gjerne granitoider.

Av mørke mineraler er biotitt det vanligste, men enkelte granitter kan inneholde amfiboler, pyroksener eller muskovitt. En egen type granitt, som fører det rombiske pyroksenmineralet hypersthen, kalles charnockitt.

Av aksessoriske mineraler er apatitt, zirkon, titanitt, allanitt-(Ce), fluoritt og magnetitt de vanligste. Strukturen er gjerne hypidiomorf og jevnkornet, men porfyriske granitter med større krystaller av feltspat og eventuelt kvarts er også vanlige. Grovkornede granittiske ganger kalles pegmatitter og kan bestå av svært store mineralkrystaller. Lavabergartene rhyolitt og ryodacitt svarer til granitt i sammensetning. Se også kvartsporfyr.

Dannelsesmåte
Det er flere måter granittiske bergarter kan dannes på. To forskjellige prosesser kan føre til granittdannelse:

• Lokal oppsmelting av den ultramafiske mantelen og deretter differensiering av bergsmelten (magmaet) mens det beveger seg oppover i jordskorpen. Til slutt vil smelten ha utkrystallisert tilstrekkelig mengde mafiske mineraler til at sammensetning er blitt granittisk. Eksempler på slike magmaer som har krystallisert i øvre skorpe er drammensgranitt og ekeritt i Oslofeltet.
• Ved delvis oppsmelting av et kontinental granittisk skorpe, slik at smelten allerede i utgangspunktet er av granittisk sammensetning.

Granitt er en lett bergart (med tetthet på cirka 2,6 gram per kubikkcentimeter), og granittsmelter er enda lettere. Derfor vil krystallinske, plastiske granittmassiver kunne arbeide seg oppover i jordskorpen som diapirer når de blir oppvarmet, spesielt i forbindelse med delvis oppsmelting (migmatittisering). Denne prosessen bidrar til at det øverste sjiktet av jordskorpen er særlig rikt på granittisk materiale; mot dypet blir det mer og mer av tyngre bergarter.

Forekomst og anvendelse
Granitter hører til de mest utbredte av alle bergartstyper. De opptrer gjerne i store massiver (batolitter), som for eksempel i det vestlige Nord-Amerika og i Nordland, og kan være over 1000 kilometer lange.

Granitter danner grunnlaget for en betydelig og gammel steinindustri. Allerede Egypts pyramider ble dekket med granitt. Anvendelse til vei-, kai- og husbygging, blant annet som fasadeforblending i rå eller polert tilstand, samt til søyler og monumenter, er fortsatt av betydning i våre dager. Mange granitter har regelmessig benking og kløv slik at de er lette å ta ut i store blokker. Flere nyttige malmforekomster er dessuten knyttet til granitter, for eksempel gull, tinn, wolfram og molybden. Mange granitter inneholder også små mengder uran og thorium, nok til at den radioaktive nedbrytningen gjør slike granittiske deler av jordskorpen varmere enn normalt. Radioaktiv nedbryting kan også gi radongass som kan sive opp til overflaten og medføre en innendørs helserisiko dersom gassen blir fanget i hus.

Norge
I Norge er det rikelig med granitter både i grunnfjellet, Den kaledonske fjellkjeden og Oslofeltet.

Av typer som det har vært drift på i vårt land er først og fremst den grålige iddefjordsgranitten eller østfoldgranitten, og grimstadgranitt og drammensgranitt, som begge er rødlige. Ekeritten fra Oslofeltet er en natriumrik alkaligranitt (natrongranitt) med ægirin og alkaliamfibol.

«Hvit granitt» benyttes som handelsnavn for trondhjemitt (kvartsdioritt) og «svart granitt» er en feilaktig betegnelse for mørk gabbro.