Bull#2 - FløtarLars Traditional Cache
-
Difficulty:
-
-
Terrain:
-
Size: 
(micro)
Please note Use of geocaching.com services is subject to the terms and conditions
in our disclaimer.
Fløtar-Lars
I dalens nordre gap bodde han alene i den øde skogen. Ingen til å
stelle for seg, ingen å leve sammen med. Bare en brunsvart, sint
finnehund i bånd ved buveggen og en kort bjørnestusser over senga.
Bergras ende opp og fossen ende ned.
Han begynte som gjetergutt på en av de største gårdene i
Unsetgrenda, og var der til han ble voksen. Men i de årene hendte
den gamle historien som forandret ham fra en gladlynt ungdom til en
ensom, ordknapp mann. Den gamle historien om barndoms kjærlighet og
ungdoms sorg. Om den fattige, nærtakne gutten og den rike, veke
jenta.
Eli het hun og var storgardsjente. Tre år i trekk drev Fløtar-Lars
på harde livet for Elis skyld. Måned etter måned ute i ville
tømmerhogster i knakende vinterkulde, hvor skjegget frøs fast i
buveggen, uke etter uke i iskalde elver om våren, dyvåt fra morgen
til kveld, uten ombytte, uten tørk, uten hvile. For Elis
skyld.
Men da han tredje året en søndagskveld kom hjem fra fløtinga i
Mistra, fikk han høre at det var lyst for Eli Nordistu og sønnen på
nabogården. Han sa ingenting. Tok bare båtshake, skreppe og øks og
gikk. Men neste morgen, da Eli skulle i fjøset for å løse buskapen,
stod det ei øks like til skaftet i fjøsdørveggen. Eli ble drivende
hvit. Det var Fløtar-Lars’ brede tømmerøks.
Fra den dagen bodde han i den ensomme hytta på andre sida av elva
langt mot nord. Men i fløtingstida om våren var han ikke til å
kjenne igjen. Da var han den muntreste av alle. Tok på seg de mest
vågale akkordene, i de farligste elvene, var oppsanger mellom
fløterlagene og ga dem korte, muntre svar, som ble navngjetne
bygdene over, alltid på rim, for slik hadde han hatt det fra han
var smågutt, når noe tok ham sterkt, enten glede eller sorg.
Det er i storflommen 1858. Den lille dattera til Eli faller uti
elva. Etter mye dramatikk klarer Fløtar-Lars sammen med Smed-Jo og
Sjølstilt-Syver, Tufsing-Torberg og Sjulus-Pær og redde henne. Det
er han som til slutt får tak i henne og bærer henne og leverer
henne til foreldrene. ”Ta glømmer je ailler så lenge je
løver!” sier Eli til Fløtar-Lars. ”Å - det går fuill
øver,” sier Fløtar-Lars med sviktende stemme, snur seg og
går.
Fortellingen om Fløtar-Lars gikk snart bygda rundt, og hans
halvglemte ungdomshistorie med den. Mangt og mye ble tenkt og sagt
om det som nå kunne komme. Men hos ham ble alt som før.
Og da så til slutt Mistra tok ham her ene året, var det bare én som
sørget, og ingen som holdt gravøl. For de fant ham aldri. Men en
brunsvart finnehund løp en tid mager gård imellom og ble borte.
Additional Hints
(Decrypt)
Uølerfivat